Put your hand in mine

Jeg er Kristin.
Ja, jeg kan kanskje være litt masete, snakke litt for mye, litt for fort, litt for høyt, og om litt for uinteressante ting? Snakker jeg i telefon på bussen hører jeg langt borte fra: "Jo, kristin, du snakke høgt". Når jeg føler at jeg forteller verdens mest megaspennende historie om da jeg gikk opp trappa og holdt på å snuble, himler folk bare med øynene eller rister på hodet :p
Kanskje jeg synger, spiller og skriker litt for mye? Kanskje det er litt plagsomt når jeg sitter opp ned på stoler og går på veggene, eller når jeg kverulerer på hver setning du sier. Kanskje det er litt forstyrrende når jeg skriker og detter av stoler når jeg blir kilt? Kanskje er det litt teit når jeg tegner på skoene mine og fyker bortover bussgulvet eller tryner i gangen eller i kantina. Men jeg kan ikke for det.
"Aldri om eg konne vore sammen med deg Kristin. Eg hadde ikkje takla noen som e så i hondre heila tiå!" Nei vel , men da får du heller la vær da.
På skolen idag fant jeg ut at jeg skal vokse opp, bli voksen, normal. Så jeg malte med blanko under skoen min og skrev : "Kristin er voksen" under den.

Så kom jeg på at voksne ikke maler og skriver på skoene sine.